Seierherre

Jesus;
Jeg lurer så ofte på hva du tenkte, da du satt i Getsemane og bestemte deg for siste gang om min frihet var verdt din død. Jeg lurer på om tårene dine rant raskere nedover ansiktet ditt da du så at dine nærmeste sov i stedet for å passe på deg. Var du ensom? Angret du på at du ikke spiste noe mer spektakulært som ditt siste jordiske måltid? Hadde noe i deg lyst til å stikke av?

Jesus, jeg skjønner ikke at du som svetta blod, og aldri gjorde et menneske vondt, fremdeles så på meg som verdifull nok til at du urettferdig og frivillig ble stemplet som skyldig. Jeg forstår ikke at du ikke bannet da du ble pisket og nærmet deg døden. Hadde du lyst til å gråte da mennesker hatet deg, da du var på ditt svakeste fysisk? Følte du deg sårbar?

Hørte du palmegrenene knase under føttene til nysgjerrige turister – de samme grenene som de viftet med da de kronet deg krigshelt noen dager tidligere? Hvilke følelser kjente du på da du så mammaen din stå og gråte mens du hang på et trekors?

Jesus –
To nagler gjennom håndleddene dine, et spyd i siden din, hjertekomplikasjoner, kollapsa lunger, null lindring, nagler i bena og en hatefull tornekrone på hodet ditt var den høyeste prisen noensinne betalt.

Og her sitter lille jeg. 21 år gammel. Full av feil og mangler, hvorpå noen av dem nesten er intensjonelle. Jeg ser tusen filmer og leser tusen bøker og drømmer om at noen en dag skal elske meg høyere enn sitt eget liv –

Men det har jo du allerede gjort.

Jesus;
Du som var helt menneske og helt Gud, du som hadde et hjerte som knuste da du så forvirra folkemengder, du som ba Gud tilgi dine drapsmenn selv da de drepte deg, du som brølte «Det er fullbrakt» da ditt siste sekund hadde kommet.

Du som er sterkere enn døden, og ga meg frihet.

Takk.

b9520fb9792795e1d06eeebd06eeeb7e

Single pringle

På valentinsdagen var jeg singel. Ikke at dette er sjokkerende på noe vis, da jeg de siste fem årene har feiret den med venninner, en pappa som sier «du får få en liten gave av meg, da, siden du er så singel», og en romantisk komedie som feirer høytidsdagen på amerikansk vis.

I år var det plutselig litt rarere å være singel på valentinsdagen for meg – ikke at jeg skjønner hvorfor. Kanskje var det fordi sosiale medier sprengte med roser og takknemlighetsstatuser, eller fordi det er sjokkerende mange i min vennekrets som i år feiret valentinsdagen som kommende foreldre, forlova eller nygifte. Kanskje har jeg bare har lest alt for mange klissete romaner i det siste. På selveste 14. februar, for øvrig en dag med 24 timer som alle andre, klarte jeg likevel ikke å sippe over livet som singel.

Tenk så mange valentinsdager jeg skal feire med en annen (I Jesu navn, amen). Om førti år er kanskje min store drøm å få ha et helt døgn alene, hvor jeg bare kan gjøre ting jeg har lyst til selv og slappe av og fargelegge i en voksen fargeleggingsbok. Om 10 år er jeg kanskje gift med en fantastisk mann som har catcha hvor høyt jeg elsker valentinsdagen – og hvor lite jeg liker røde roser, så han kjøper heller et dusin lyserosa. Om tre år sitter jeg kanskje med Ida på en kafè, og snakker om han jeg har truffet som gir meg sommerfugler i magen og faktisk liker Trygve Skaug like godt som meg.

Så jeg var singel på valentinsdagen i år. Hva så? Statistikken tilsier at jeg kommer til å tilbringe over halve livet mitt med en annen, antakeligvis kommer vi til å ha noen barn og kanskje en hytte i Kragerø (om jeg ikke dør i barsel, som ni kvinner gjør årlig, men det er et annet innlegg og en boks vi ikke åpner med det første). Jeg kommer til å tilbringe så mange år med en mann, vi kommer til å være bestevenner og besteforeldre og medsammensvorne. Jeg kommer til å være drittlei av han, men desperat etter å bruke tid med han likevel.

Brått var det ikke så vanskelig å svelge en singel sivilstatus og at dagens fniseanfall ble opplevd med en venninne i stedet for McDreamy. Jeg har jo all verdens tid. Jeg har ikke oppnådd halvparten av hva jeg vil klare og mestre enda, det er så mange bøker som er ulest og steder som er uoppdaget. Til deg som kanskje leser dette og er 13 eller 16 eller 38 år og satt som meg og unngikk Instagram litt i oppløpet mot valentinsdagen; det er så innmari mye gøy å glede seg til – en romantisk relasjon er blant dem, men kanskje er det ikke noe som skal være på toppen av en prioritetsliste over hva man vil oppnå. Jeg har jo hele livet mitt til å være en kjæreste, men akkurat nå kan jeg få være min egen største fan (og det klarer jeg med glans, så selvopptatt som jeg har en tendens til å være).

Men altså, for all del, hvis du er interessert eller noe så har jeg nok historier om diarè i Kenya til å vare et helt liv, og jeg grynter når jeg ler og jeg lager sykt gode vårruller. Så hit me up.

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 23.09.03.png

Please-vær-så-snill

Er det greit at jeg føler meg fin, selv om jeg har korte og få øyevipper, et rundt ansikt, mangel på kløft mellom puppene og en rumpe som tyter ut av buksa?

Kan jeg få lov til å føle meg vakker, selv om jeg har tynne lepper, korte negler, en dobbelhake og strekkmerker?

Kanskje leser du dette, og tenker «selvsagt» med himlende øyne – men er det greit at jeg dobbelsjekker, for sikkerhets skyld? Jeg (en relativt trygg på seg selv, bekreftet og elsket jente) blir nemlig usikker, for i møte med massemedier og jenter jeg treffer i hverdagen møter jeg ulike beskjeder.

Massemedier på nett publiserer clickbait side om side, hvor det ene bildet introduserer en toppblogger som raser mot kroppspresset – og det andre bildet proklamerer at små brystvorter er mer trendy enn store. Nettskribenter skryter av luksushår som får deg til å se ut som hun i «To på rømmen», men lover at du er lekker akkurat som du er. Selv om du har kort, pistrete hår. De sverger på at håret som er sveiset på kun er for egen velvære, og ikke for å passe inn som en konvensjonell vakker figur, og for alt jeg vet er det helt sant.

Jeg er så hersens lei av tomme ord om at vi er fine som vi er, og om at skjønnhet kommer innenfra. Jeg er så lei av å treffe fjortenåringer med øyevipper som kammer gjennom panneluggen, og sekstenåringer som snakker om å trimme av seg julefettet mens de drikker grønn juice til 89 kr. Er vi blitt så overfladiske i verdens rikeste land at vi baserer skjønnhet på utseende og trender alene?

Plutselig føler jeg at jeg skiller meg ut, for jeg har ikke sveiset på hårstrå, operert underlivet/rumpa/puppene mine, sprøytet inn botox, tatovert leppene mine større eller lært meg å male ansiktet mitt om til en replica av Michael Jackson før jeg trasker ut i Norges gater. Er det greit? Er det frekt å spørre om vi ikke ser en aldri så liten dobbelmoral blant flere av dem som skal forme unge jenters syn på skjønnhet? For å ikke snakke om massemedier som skal være objektive – og de er de – så lenge de kan tjene hauger av penger på å skrive om siste trend innenfor brystvorter og hår, og hvor du kan ordne dine affærer om du opplever å ikke strekke til.

Så jeg spør igjen. Kan jeg få lov til å føle meg fin? Kan jeg, kjære høylytte stemmer, få lov til å lese om flyktninger og rettsaker og været og Trumpelumpen uten å få en skjennepreken om mitt naturlige utseende på kjøpet? På forhånd, takk.

img_5521

Lagre

2016

Personlig og uinformativt innlegg forut – les på egen risiko.

For meg har dette året vært en berg-og-dal-bane uten like. Jeg gikk fra å ikke være tenåring til å være enda mindre tenåring, og samtidig som jeg har hatt latterkramper nok til å leve i 100 år til, så har jeg grått nok til å forsikre triste rynker rundt munnen min om få år.

Jeg har vært på Ylvis Live med kollegaer, farget håret rødt før en stor dag (og angret bittert), jeg har sprukket av stolthet på bestevenninna mi sin dokumentarpremiere, jeg har prøvd å lese hele Bibelen (og ikke klart det), vært i London med de fineste menneskene jeg kjenner, tatovert meg med en av dem og grått ved Dumbledore’s kontor i Harry Potter-studioet. Og det var bare januar.

Skjermbilde 2016-12-31 kl. 11.43.07.png

Jeg har tatt en 180 graders vri på studieretningen min, jeg har holdt nevøen min mens storesøster leder lovsang for 3000 mennesker, hatt lattekramper med fjortenåringene i Filadelfia Drammen, vært i en barnevelsignelse i Ålesund, grått på lokaltog nesten en måned i strekk, jeg har shoppet for mye på Monki, hørt alle podcastene fra Relevant, kledd meg ut som en meksikansk mann kalt «Enrique», preket for Ny Generasjon i hele Akershus, vært på påskeleir og grust alle pubertetsgutter i poker,

Skjermbilde 2016-12-31 kl. 11.46.09.png

dratt til Ålesund i påsken og funnet ut at det var et godt sted å tilbringe et år, arrangert en ungdomskonferanse i Drammen, blitt såra av hankjønn og grått en skvett, blitt publisert i Aftenposten, fargelagt mange sider, sett lillesøster bli konfirmert (og grått en skvett), lekt med venner jeg håper jeg kjenner barnebarna til om mange år, spist mye pizza fra en sjappe på Nordstrand, hørt Lumineers live, jeg har campet i en bil i Stavern, lurt på når William skulle svare Noora, velta i kano ute på det store hav, sagt hadet til verdens fineste kollektiv og landets beste bibelskole (og grått en skvett), lest en mengde gode bøker, vært ledsager på blindeleir, sett en god venninne si ja til drømmemannen sin, vært i Tusenfryd med familien min og feiga ut fra spøkelseshuset,

skjermbilde-2016-12-31-kl-11-24-24

opplevd Spania med en prima ballerina, vært målløs av Nidarosdomen, telta på en strand i Lofoten, klemt en adoptert lillesøster i Bodø, flyttet til Ålesund, knust svogeren min i Wii-bowling, tilbrakt onsdager, torsdager, fredager og søndager i Filadelfia Ålesund,

Skjermbilde 2016-12-31 kl. 11.48.12.png

strøket i mitt første fag, spist komle, kjøpt et maleri av pupper, klemt storesøster og svoger som bor i Kongo til vanlig, fordypet meg mer i poesi og kultur enn i fjoråret, slukt «Gilmore Girls: A year in the life» i løpet av en kveld, blitt forelska i vannmaling, kjøpt meg platespiller, bedt for syke venner (og grått en skvett), farget håret litt til, skreket til telefonen min da Trump vant, hylt av glede for et forlova bestevennpar, vært på galla, feiret jul hjemme hos foreldrene mine og lagt drømmer for det kommende året.

Skjermbilde 2016-12-31 kl. 11.50.26.png

Hadde noen spurt meg for et år siden hvor jeg kom til å være idag, så hadde jeg nok svart at jeg kom til å ha et halvt år i Sogndal bak meg, umerket av nytt blekk på kroppen og muligens med en ring i nesa i stedet. Jeg hadde trodd at jeg kom til å ha utrettet mer, sett smalere ut og hatt mer å rutte med i banken enn slik tilstandene står i dag.

Men jeg er himla fornøyd. Og klar for mer latter (og å gråte en skvett).

Jul, jul, strålande jul

Jeg var 5 år og 6 år og 8 år og 11 år, og vi bodde i en liten by med en liten lekebutikk. Da Toys’R’Us-katalogen ramlet ned i postkassen hver jul, betydde det for min del flere timer med notatblokk, artikkelkoder og prislister. Jeg kunne enkelt smelle ut en ønskeliste på 20 000 kr, med sidetall i katalogen, alfabetisk rekkefølge og fargepreferanse markert i margen. Jeg pleide å henge denne opp på kjøleskapet med flere magneter for å forsikre meg om at den ble hengende der, og nåde den som dekket den til med en tannlegepåminnelse. Jeg fikk sjelden noe fra listen, og glemte som regel hele prosjektet da morsomme gaver alltid ventet under treet uansett – selv om Hannah Montana-karaokemaskinen uteble fra oppmøte hver jul. Den minnes jeg enda med sorg og et lite stikk i magen.

Det er ikke rart at pappa nevner ønskelistene mine hver jul, en tradisjon som står like høyt i ærefrykt og humor for meg som «Grevinnen og hovmesteren».

399705_10152780427145061_382528162_n

Personlig har jeg alltid elsket å kjøpe julegaver til venner og familie. Spesielt lillesøster får ofte en av de gavene hvor man starter med en liten ting, og så finner man noe mer, og noe mer, og til sist har hun fått mer enn alle tantebarnene mine kombinert. De to siste julefeiringene mine bodde jeg i Oslo, og med lav husleie og ok+ lønning (les: stipend og null budsjett) ble det enkelt å bruke hauger av penger på klær og bøker og opplevelser til alle jeg kjente.

I år, derimot, er jeg litt smartere enn jeg var i fjor. Jeg bor i en dyrere leilighet, prøver å spare penger og har et budsjett som følges til punkt og prikke så godt det lar seg gjøre. Jeg begynte på listen til årets julegaver, og gjorde kjapp matte rundt prisen av hver julegave i år. Jeg måtte halvere den kjapt, og pulsen steg i takt med panikken da jeg nervøst prøvde å konkludere med hva gode, billige julegaver kunne være.

Dette var et problem som løste seg ganske enkelt og greit. Under tilbudsukene vi desperat prøver å gjenskape fra Amerika finner man morsomme spill, klær og bøker til en hundrelapp ganske enkelt . Det var ikke før jeg satt på stuegulvet mitt for noen kvelder siden og pakket alt inn med pent, blått papir og julekuler som glitret at tårene begynte å renne.

Jeg betalte 80 kr for klementiner på Meny her om dagen. Det var riktignok en tabbe, men jeg var for lat og sur på en kjip kassemann til å ordne det og kjøpe de som var billigere. Jeg har julemusikk langt opp etter ørene, sover med to dyner i sengen og gikk til innkjøp av en pysj med reinsdyr på nylig.

På Finn ser vi hauger av nordmenn som ikke har penger til julegaver til barna sine, og mennesker som ikke vil hjem til jul i det hele tatt. Vi bor i et land med barn som har alkoholiserte foreldre og gruer seg til julehøytiden, familier som har mistet noen av de som betyr mest siden siste ribbekalas, og mennesker som fryser på gaten, mens «Glade jul» spilles i det fjerne. Vi er de priviligerte, som sitter inne og koser oss mens jenta med svovelstikkene står utenfor med kun èn tøffel, to brente fyrstikker og en tom mage.

Og der satt jeg og sutret fordi jeg bare kan kjøpe en ussel genser på salg i julegave til venninna mi i år.

Så jeg satt og gråt, mens Michael Bublè sang uavbrutt takket være Spotify Premium. Vi er så himla velsigna som ikke må kjempe oss frem til første januar og hverdagen hvert år.

38356_10150225808900612_7329301_n

Og jeg sier ikke at det er dumt å gi pakkekalendere til barna sine (eller bestevenninnene sine – jeg har en som venter på meg under juletreet for første gang). Det er ikke dumt å forspise seg på pepperkaker, eller å kjøpe en julegenser for hver dag i advent, eller å kose seg på julebord ukentlig i desember.

Men det er trasig om du gjør alt dette uten å være klar over hvordan julen burde påvirke sjenerøsiteten vår. Jeg skal ikke trekke fram juleevangeliet, eller rappe om «the reason for the season», men respekten min står skyhøyt for mennesker som kompisen min, som velger å åpne hjemmet sitt for noen ukjente i julen. For de som bruker flere dager på suppekjøkken, eller kjøper en av disse genserene på salg til den kalde kvinnen på hjørnet med papirkopp i hånda, eller gir en god, varm klem til han som har en knute i magen fordi julefeiring hjemme betyr familiedrama og flere, ødelagte relasjoner.

Vi er heldige nok til å bo i et av verdens rikeste land, med tusener av muligheter og varmhjerta mennesker. Julehøytiden er favoritt-tiden av året for flertallet av nordmenn, inkludert meg selv, og vi trenger ikke gjøre noe vi ikke vil. Men vær så snill, midt i julehøytiden, løft blikket litt og pass på de som gruer seg og syns presset blir for voldsomt på denne tiden av året. Jeg vet ikke hva du har kapasiteten til, om du kan hjelpe en tobarnsfamilie, eller tekste GLEDE til 2490 – men la oss skape en større kultur for å hjelpe.

Ha åpne armer og hjerter og ikke minst; tenk på de som enda er barn med Toys’R’Us-katalogen og gleder seg mest til pakkene under juletreet den 24. desember. Tenk så fint om vi kan lære dem om å hjelpe andre, generelt i hverdagen vår men også spesielt når alt pyntes og lukter kanel.

Med det sagt; velsignet julehøytid. Jeg håper du føler du har et hjem å komme til om noen uker, og at du er en av oss heldige som enda gleder oss til the most wonderful time of the year.

Lagre

… og så fikk jeg en katt

Jeg vet ikke helt hva som skjedde selv, i all ærlighet. Kanskje det var en emosjonell respons på 10 venner som forlovet seg i sommer (seriøst – ti venner). Kanskje var det tanken på å bo alene i en leilighet for første gang i mitt liv. Kanskje var det et desperat forsøk på å føle meg mer etablert enn jeg var.

21. august hadde jeg plutselig en katt i armene mine, og ansvaret for et annet liv om skuldrene mine.

Den første tabben jeg gjorde var å sitte bakerst i klasserommet under en treig forelesning. Jeg ble sittende på finn.no, med en optimistisk kompis ved min side, og allerede en halvtime ute i første time dyttet jeg litt i han.

«Jonas?»
«Ja?»
«Kanskje jeg skal få meg katt?»

Jonas var litt usikker på om jeg tulla eller ikke, men jeg tolket latteren hans og tommelen i været som et «kjør på, du blir den beste katte-eieren noensinne, og dette blir den beste opplevelsen i ditt liv».

Hvis vi spoler fram noen dager, til etter mitt desperate COOP OBS-maraton lørdag kveld på jakt etter kattedo, så stod jeg søndag ettermiddag inne på badet i leiligheten min. Katten jeg hadde skaffet var i armene mine, fluffy og navngitt. Betty var ikke ekstatisk over det nye miljøet sitt, men personlig hadde jeg sprengte hjertekammer og store drømmer for vennskapet vårt.

Og Betty er kul. Etter at hun har startet med å løpe rundt i nabolaget på frifot (sikkert smelt på tjukka – kan noen please sponse kastrering snarest?) har livskvaliteten vår økt drastisk. Leiligheten min stinker ikke urin, hun dreper ikke plantene mine, og hun sovner faktisk i fanget mitt, akkurat som på TV.

IMG_4849.jpg

Men naboene mine, derimot – de er fascinerende vesener.

Jeg så nødvendigheten for et halsbånd med adresse og telefonnummer, da katten dro på døgnlange røvertokter i nabolaget. Jeg gikk til innkjøp av et overpriset lyseblått et, med glitter på. Veldig elegant. Så ble jeg forbløffet over menneskeheten. Jeg overdriver ikke; hele ti ganger har jeg på to uker pratet med sunnmøringer som ikke forstår hvordan katten min har endt opp foran deres hus.

I et mer poetisk lys har det nesten en gåsehudfaktor, at like mange telefoner har ramlet inn som antallet venner med nye ringer på fingrene sine. Tilfeldighet? Tviler.

Og det er helt greit, jeg forstår at de vil dobbelsjekke at alt er i orden når katten er såppas liten og kvalmende innpåsliten (jeg elsker henne). Men jeg har også fått samtaler fra mennesker som pent men bestemt spør om jeg kan hente henne snarest, og pliktoppfyllende som jeg er har jeg troppet opp, pekt på stuevinduet mitt (som 2 av 3 ganger har vært synlig fra møtepunktet), og bært Betty hjem.

En kveld ble spesiell. En nabo ringte og lurte på om jeg kunne komme og hente henne. Jeg trasket ned i nabolaget med GPS og Ida på øret, og da jeg kom fram til adressen jeg var blitt gitt måtte jeg bråbremse i innkjørselen.

Betty lå på fanget til beboeren, mens hun ble kost på ryggen og dulla med. De satt inne i stua, mens to gutter hang inn vinduet hennes og pratet i munnen på hverandre. «Hei?» spurte jeg smått forvirra, og den ene, blåøyde gutten snudde seg mot meg. «Eie du kattæn?», spurte han ivrig. «Ja, hun er min» smilte jeg tilbake. Han reiste seg opp til full høyde og pekte på katten som ble bært mot meg av beboeren. «Vi har kalt han Hærr Mjauesæn i hele dag» gliste han. «Spennende. Hun er en jente, da» sa jeg, og tenkte «Shit».

Jeg elsker nabolaget mitt, og at det er trygt for katten min å løpe rundt uten å bli til kjøttdeig. Jeg bare forstår ikke hvordan man, i et nabolag med så mange katter, trekker konklusjonen at «denne velgredde, sunne katten burde jeg ta med meg inn og gi mat. Hun trenger sikkert litt kos også». Hvis det er riktig folkeskikk, så kommer jeg til å skuffe Ålesund kraftig. Jeg jager stolt bort alt som går på fire ben og camper i hagen min.

collage

Å bli en gal kattekvinne er ikke et bevisst ønske. Faren er der likevel for at det er slik livet mitt utarter seg.

Lagre

Lagre

Lagre

En som fortjener trampeklapp

collagecollage1

Andreas Skulstad er blant de utvalgte menneskene i livet mitt som fortjener en iherdig trampeklapp. Ikke på grunn av wingman-ferdighetene hans (for de er helt på trynet), eller for staheten hans (som gjør at jeg regelmessig får lyst til å enten grine eller slå han hardt i ansiktet). Han fortjener applaus for å aktivt bry seg om ting andre 22-åringer blåser i, og for karakteren hans som står urokkelig mens alt rundt er kaos.

Den blonde fyren på bildene lærer meg om politikk uten å kalle meg idiot når jeg spør om hva forskjellen på republikanere og demokrater er. Han er mer lojal enn en Golden Retriver, og han er så tørrvittig at han burde sove på en seng av knekkebrød.

Heldigvis er Andreas flink til å skrive for seg. Hvis du vil bli inspirert, og lære litt mer om samfunnet og hvordan Jorda snurrer rundt, så anbefaler jeg deg å sjekke ut DETTE forumet – han har nemlig kapra en rolle som medredaktør. Ellers kan du finne han på både Twitter og (hvis du er heldig) på sukker.no. En av dem stemmer, i det minste.

IMG_5417IMG_5439IMG_5386

Da Ida lekte Jesus

La det bli kjent – gjør jeg noe som inneholder et fnugg aktivitet, så skryter jeg skamløst.

IMG_1259

Ida er av typen bestevenninne som ikke ofte ber om konkrete ting. Mens jeg trygler i en konstant, ond syklus bestående av «kjør meg til IKEA» og «klø meg på ryggen», er Ida tilfreds så lenge jeg ser gamle barnefilmer og lager brownies med henne. Så da Ida i fjor sommer spurte meg fint om å bli med på å gå Trolltunga, var det ikke mye jeg kunne gjøre for å slippe unna.

Jeg prøvde alt. Jeg kom med dårlig samvittighet, historier om folk som falt ned fra utsiktspunktet og døde, og kalde harde fakta – ingen av oss hadde hatt en treningsøkt på åtte måneder, og vi var ikke kjent med fjell på noen måte. Likevel var det en stemme som skrek om lojalitet og nye eventyr i hodet mitt, så 13. august la vi ut på mitt livs største mareritt (les; før en kommende fødsel i fremtiden). Personlig liker jeg å tro at jeg klarte turen med verdighet, fokus og kun stille lidelse.

Jeg skulle inderlig ønske at det var sant.

Argumenter kan gis for at vi ikke hadde sovet en time engang (takket være en kompis i naboteltet som fortalte om asylsøkere på røvertokter), og lite mat (en pakke ekle, billige pølser og to pakker Bixit) – men i bunn og grunn var det karakteren min som på den skjebnesvrange dagen sviktet.

Vi la i vei tidlig på morgenen, og etter 500 meter stanset vi for å spise litt og våkne ordentlig. Vi trasket videre, og gleden var stor da vi fant det første kilometerskiltet. Jeg var så salig, og priste Guds vakre natur. Da vi tre skilt senere kom til lunsjpunktet, derimot, var det kun tårespor som preget ansiktet mitt, og lite av det Ida sa var hjelpsomt på et sønderknust hjerte.

IMG_1263.jpg

IMG_1265

Dette er en veldig lang historie, så for å gi en kjapp oppsummering;

Vi kom fram til toppen. Jeg gråt mer. Ida bar sekken hele veien, og kommenterte pene bekker mens jeg foreslo ideelle pausestener iherdig. På veien ned var vi begge så slitne at vi ikke helt kommuniserte, utover jevnlige «går det bra med deg?» og «hva skal du kjøpe på Shell når vi kommer ned?». Trygt nede fra fjellet, etter jevne pendler mellom «min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» og «alt makter jeg i Han som gjør meg sterk», gikk vi begge hver til vårt for å ta knekken på verdslige behov – og begge ringte mødre som hørte på hysterisk gråt og intens mestringsfølelse.

IMG_1273.jpg

Den vesentlige forskjellen mellom meg og Ida ble likevel så synlig på vei opp den hersens drittsteinen (unnskyld språket, pappa). Jeg levde i en ruset, fjern tilstand av selvhat og indre bitterhet rettet mot Ida som dro meg med ut på tur – Ida, derimot, til tross for slitenhet og tung ryggsekk, valgte å bruke turen på å heie meg fram. Mens jeg sutra og tryglet om å snu, snakket Ida kontinuerlig om hvor lik jeg var på VOE i «71 grader nord», og minte meg på hvor mye jeg kunne skryte med selfie fra toppen.

Ida fikk meg til toppen av fjellet, og hun fikk meg ned igjen, selv om hun var like ødelagt i kroppen som meg. Og her kommer Jesus inn i bildet.

Dette vil jeg i all barnslighet påstå er akkurat hva Jesus gjør i våre (i alle fall mitt) liv. Vi må gå opp på drittsteiner. Vi sutrer. Vi vil snu, og vi skjønner ikke hvor lyset i enden av tunellen er. Men vi går aldri alene – for Jesus går sammen med oss opp, og i motsetning til oss er Han av et annet kaliber – Han heier, Han kommer med løfter Han holder, og han ser til at mestringsfølelsen dukker opp i riktig tid.

I etterkant har jeg reflektert over følgende; hvor ulogisk hadde det vært, om jeg snudde meg til Ida med rødsprengt ansikt og gjørme på buksa, og sagt «egentlig vil jeg bære stormkjøkkenet selv», røsket det ut av armene hennes, og fortsatt den sutrende ferden? Det hadde vært totalt unødvendig, med en sprekere turkompanjong som frivillig og ivrig hadde meldt seg for å gjøre turen enklere for meg? Og likevel, når jeg står i vanskelige ting og prøvelser, så nekter jeg å overgi det vansklige til Jesus – for jeg kan bære det selv. Så sutrer jeg og funderer over hvor urettferdig det er at jeg må bære byrdene.

«Kast alle dine beskymringer på Herren, for Han har omsorg for dem».
– 1.Peter 5:7

Du trenger ikke bære ditt eget stormkjøkken. Det ser faktisk ganske teit ut om du prøver det på det. Den lille energien du har trenger du til å fokusere på å sette en fot foran den andre, og kanskje, med nåde, klarer du å kikke opp på de sinnsykt vakre omgivelsene du sliter med. Du trenger ikke bære byrdene dine, alt det vanskelige og alt det du skammer deg over. Du har full tillatelse til å sutre, ville snu, bli solbrent og hate livet med alt du er. Men personlig tenker jeg det er lurt å anerkjenne turkompanjongen som sier du ligner på Voe og smiler bredt til deg.

Flis og trebjelker i fleng

I møte med generasjonsgapet i flere menigheter, og i lys av debattene som pågår rundt kristne ungdommer og deres valg, klarer jeg ikke tie stille.

Kritikk flommer fra alle kanter generelt, og trebjelker og flis har ikke lengre noe å si – for når det snakkes om kulturarven i kirken, og hvordan kristne skal te seg, kle seg og forsvare seg, så faller i mange tilfeller mye av åpenheten, kjærligheten og respekten for hverandre bort. Menigheten forvalter det kjæreste vi har; troen og fellesskapet, og jeg mener ikke på noen måte at det er dumt å være lojal og beskyttende overfor kjernen av det vi bryr oss mest om.

Problemet lander i at ydmykheten ved å akseptere ulike mennesker, ulike uttrykk og ulike smaksløker forsvinner, og at vi ofte mister fokuset på hva som faktisk betyr noe å forvalte. I stedet for å lære av hverandre, og anerkjenne at vi i alle kanter av samfunnet og livet har erfaringer og tanker verdt å høre på, så blir de ubetydelige forskjellene så store at vi hører på den ropende, provoserte stemmen i hodet i stedet for den hviskende visdommen vi kan lære haugevis av.

Så her er et knippe av mine meninger om Guds nærvær, både i og utenfor kirken.

Jeg tror Gud kan være i det mørke lokalet med trevegger og elektrisk orgel. Jeg tror Han kan være til stede når gamle evangelietoner synges, og når Åge Samuelsen blir nevnt tjue ganger i løpet av en time – men jeg tror også at Gud kan være til stede når Jesus Loves Electro spiller house på full guffe, med røykmaskiner og lysshow og svette ungdomskropper som ler og danser natten bort.

Jeg tror at en kristen med skjørter ned til midt på leggen og lange fletter kan være like inspirerende og helhjerta i sin tro som en gutt i tjueårene med hull i buksa og caps på hodet. Jeg tror at engelske sanger kan være like mektige som norske – men også at de gamle, gode, norske lovsangene bærer like mye kraft som før.

Jeg tror at hun som har et godt øre og kjenner Bibelen inn og ut kan være en like god leder som han med en fantastisk formidlingsevne og et friskt bønneliv. Jeg tror at hun med tatoveringer og en bibelapp på tredje rad kan lære mye av hun med åreknuter og en slitt ’88-oversettelse på bakerste rad – og motsatt.

collage

 

Jeg tror at hvert individuelle trosliv fortjener like mye respekt, uavhengig om det er hos en i næringslivet som ikke befinner seg ofte i et kirkebygg, noen som går på bibelskole for tredje år på rad, eller om man befinner seg midt på en misjonsmark i Afrika. Jeg tror at det fins en Gud som elsker oss høyere enn noe annet, og at det fins et mye sunnere og lykkeligere liv å leve i menighet enn vi ofte catcher. Jeg tror at Gud kan bruke oss alle, i like stor (men kanskje ikke typisk synlig) grad.

Som Per Eivind Kvammen sa så nydelig i en artikkel; ungdom er ikke bare morgendagens kirke, for det antyder at de ikke skal trå til nå, og at dette kan føre til passiviseringen av en hel generasjon. En kirke som bygger sin fred på at ungdommene får sin plattform på fredagskvelden, og at de eldre deretter kan samles på søndagen, overlever ikke lenge. Selv om vi har behov for å møtes og få relevant kunnskap rettet mot vår målgruppe, så trenger vi hverandre – uavhengig av bakgrunn, tidligere normer og moderne trender.

Jeg tror bestemt at det er en grunn til at Paulus i sine brev snakker til både unge og gamle, og oppmuntrer alle generasjoner, hedninger og jøder sammen, til å følge Gud med alt de er. Vi skal ikke tolerere eller oppmuntre til alt som dukker opp i kirkehverdagen, men vi må ikke glemme å løfte øynene opp fra egen navle og fokusere på de store grunnene til at vi i det hele tatt befinner oss i på organiserte samlinger landet over opp til flere ganger i uken.

Vi er ment til å være i fellesskap. Vi som kirke skal være en bit av Himmelen på kloden – og når man fokuserer på dette, og på de større dilemmaene vi i dag møter som kristne, så syns jeg ærlig talt ikke det er rom for diskusjoner – uavhengig om det omhandler hull på knærne eller himling med øynene når «Han er min sang og min glede» synges like høyt og inderlig som i 1966.

Gudstjenester med innspill fra alle generasjoner burde ikke være en høytidsgreie.

Bildelinker;
http://www.wildimagesonline.com/people_pic14.html
https://www.buzzfeed.com/summeranne/punk-is-sweet?utm_term=.tbL36ooN8#.ooA2JXXaP

Hva jeg skulle ønske alle visste

Jeg elsket å se på «Tjorven og Saltkråkan» da jeg var liten. Vi hadde VHS-er kjøpt i Saudas lille bruktbutikk, med episode på episode av unger som føyk rundt på en idyllisk øy i Sverige. Jeg var generelt veldig engasjert i karakterene, men én av episodene gjorde meg like sint hver gang. Jeg vurderte faktisk flere ganger om min styrke faktisk kunne knuse tv-skjermen om jeg bare slo hardt nok.

Det var vinter, og en av de små jentene (hun het Stina og hadde kanintenner) skulle passe Skrållan – den minste ungen på omtrent to år. I den eneste butikken på øya fikk hun lyst på kokosboller, og en av onklene som bodde der tilbudte seg å kjøpe barnet for bare noen kroner – så kunne Stina spise kokosboller til hjertes lyst etterpå.

Dum som et brød gikk Stina med på handelen, fikk pengene sine, og stappet kokosboller i trynet (+ at hun hadde nervene til å kommentere hvor kvalm hun var etterpå. Ærlig talt). Selv da jeg var åtte år og likte tanken på alt som hadde med godteri å gjøre, skjønte jeg at noe var galt – å selge et barn? For penger? Nei. Det kunne ikke være mulig.

saltkrakan7-jpg

Det kunne stoppet med dette – et irritasjonsmoment over en fiksjonell historie hvor mennesker er objekter som kan handles med, underholdning som gir et magesug etter kokos og kalorier… jeg skulle ønske at det var en latterlig tanke som vi bare kan fnise av.

Likevel – faktum er at over 27 millioner lever i lenker som tvungne objekter rundt om på kloden. Da er det ikke morsomt lengre.

Jeg kan ikke huske at menneskeslaveri var et tema på hverken ungdomsskolen eller videregående skole. Vi pratet aldri om det. Når jeg først hørte om det var det på grunn av en artikkel i NY Times, med historien til en av de utallige kvinnene som levde et liv som tvungen prostituert. Videre hørte jeg snakk om det i ulike kirker, i menigheter som støttet A21 og fortalte meg at gjennomsnittsalderen på ofrene er 12 år. TOLV ÅR! Da jeg var tolv år tenkte jeg på 8. klasse og GoSupermodel, jeg ante ikke at flere i mitt årskull var lenket fast til senger, sparket rundt og fratatt all uskyld. Det er ikke kost for barn – men nå gjør tanken meg kvalm til margen.

Her er noen kalde fakta om slavehandelen (hentet fra A21 og Hope For Justice);
– Det er den raskest voksende kriminelle industrien som fins.
– Hvert 30. sekund dras et nytt individ inn i slavehandel.– Kun 1-2% av alle offer reddes ut fra helvetet de lever i.
– 150 billioner dollar tjenes av pimpene involverte årlig.
– i 2014 ble 349 mennesker (36 barn) meldt inn og oppfulgt som slaver i Norge.

Jeg håper du ble like kvalm som meg nå.

Dette skjer i vårt land. Mennesker lever uten frihet. Slavehandelen vi avskaffet for så lenge siden og lager indiefilmer om nå er fremdeles i full sving – faktisk har det aldri vært så mange slaver på kloden som det er i skrivende stund. Da jeg skrev dette på Facebook for et år siden, sendte en kompis meg melding og sa at «det var teit å skrive, for det er flere mennesker på jorden nå også – så selvsagt var det også flere slaver». Jeg fyrte kjapt tilbake at uavhengig av antall beboere på kloden, så skulle dette nummeret på slaver vært minimalisert og fjernet for lenge siden. Men svimlende 27 millioner fedre, mødre, søsken, kjærester, artister, forskere, sønner, døtre, bestevenner, kristne, muslimer, ateister, studenter, gjeldsslaver og enkeltindivider av kjøtt og blod er fanget. Det tristeste er at ikke mange bryr seg om å redde dem ut fra marerittene de sitter fast i.

Hva kan vi gjøre? For det første; bevisstgjøre. Jeg visste ingenting om saken før noen fortalte meg om hva som skjer utenfor den trygge, rike boblen jeg har laget meg. Jeg møter fremdeles venner som tror jeg tuller når jeg legger ut om saken. Ikke våg å holde kjeft om noe bare fordi det er ukomfortabelt, for du har i det minste lov til å prate – det har ikke slavene.

For det andre; se etter tegn. Jeg leste i sommer om en jente på Nordstrand som var fanget og solgt i flere år av sin stefar. Hun gikk på skolen hver dag, og kom hjem til kvinnehatere hver kveld. I mitt nabolag. På A21 ligger det flere tegn man alltid skal se etter på flyplasser og generelt i offentligheten. Du kan bokstavelig talt redde liv ved å løfte øynene fra mobilskjermen. I stedet for å bare lese statistikken, burde vi gjøre alt vi makter for å endre den.

Sist, men ikke minst; slutt å støtte opp og/eller se på porno. Det er ikke å legge skjul på at porno og menneskehandel går hånd i hånd. Ikke bare er det skadelig for hjerne, kropp og hjerte (les mer HER), men over 50% av prostituerte innrømmer at de har blitt truet på livet mens de tvangsfilmes under seksuelle handlinger. Det er ikke så sexy å se på jenter som ligger nakne og stønnende når man ser for seg pistolene rettet mot dem bak kamera (for ikke å snakke om alt dopet som flyter i årene deres).

Jeg er utsnakka for denne gang. Hva kan jeg gjøre? Hva gjør du? Lær meg! Vi burde gjøre mer for at dette ikke skal være en verden jeg en dag må lære mine barn om.

Lagre

Hulk Smash

Jeg er generelt en blid person. Sånn omtrent, i alle fall. Jeg syns det er hyggelig å være hyggelig. Men jeg er bare menneskelig – og enormt følelsesstyrt (jeg nevnte faktisk for en kompis her om dagen at jeg trodde jeg var mer styrt av logikk enn følelser, og han sprutet cola ut av nesa fordi han lo så fælt av teorien min). Hadde mitt emosjonelle spekter vært knyttet til de fire elementene, så hadde ukentlige naturkatastrofer inntruffet. Jeg hadde vært som en elefant på Glasmagasinet; ukjent med min egen styrke og panisk fordi alt rundt meg falt i grus.

Det er tre emosjonelle stadier hvor humøret mitt svikter, og jeg blir til en steinkald morder i stedet for en gladkristen vestlending; hvor min Dr. Jekyll møter Mr. Hyde og jeg rett og slett ikke er noe jovial å være med.

1.Når jeg er fysisk sliten. Bevis A ligger i turen jeg og en av mine bestevenninner, Ida, tok til Trolltunga, hvorpå jeg etter kun 500 meter stigning begynte å grine og ikke gav meg før vi 12 timer senere kom oss inn i bilen og satte kursen mot Shell for junkfood. Tror du meg ikke? Se film fra turen HER.

2.Når jeg er med generelt negative mennesker. Jeg tipper du ser for deg et ansikt på en kronisk pessimist akkurat nå, noen som aldri blir fornøyde og alltid finner noe å sutre over. Jeg mister ikke ofte alle ønsker om å se lyst på ting, men i møte med surpomper klikker det for frøken Bregård, og jeg kjefter verre enn ditt verste lærermareritt.

3.Når jeg er sulten. Da mener jeg ikke den deilige «jeg er ikke sulten, men ikke mett heller, så skal vi trykke kalorier i trynet?» følelsen, jeg sikter til hungeren som melder seg når middagen går på overtid og verden ser ut til å hate deg fordi det eneste spiselige i din næreste omkrets er neglene dine.

Utover dette er jeg (i egne ord) ganske hyggelig og omgjengelig, kanskje med et behov for å få folk til å le med noen vise, velvalgte ord. Men av og til, som for noen dager siden, opplever jeg å måtte kjempe mot min onde Hulk.

Jeg og mine to finfine samboere bestemte oss for å ta en liten tur til London. Vi hadde aldri vært på tur sammen før, og tenkte at det var en fin måte å feire samboerskapet som går mot slutten på. Og turen ble helt super, vi shoppa og vandret i fine gater og besøkte studioet hvor Harry Potter ble spilt inn (jeg var en meter unna kostymet til Robert Pattinson. Ble starstruck på den beste fjortismåten mulig). Alt var fryd og gammen og interne spøker og salg på Primark – helt til vi kom tilbake til byen etter den guida turen på Hogwarts.

Vi ble på forhånd enige om å bruke så lite penger på mat den dagen som mulig, da vi alle hadde sprengt budsjett og var slitne. Jeg hadde en våt dagdrøm om potetbåtene på McDonalds gående, men Ida ville heller spise på Subway ettersom hun spiste nuggets til frokost.

Og der og da, over noe så trivielt og tåpelig, rant det over for Dr. Jekyll.

Vi stod på Leicester Square. Jeg hadde festa øynene mine på et skilt som lovte en McDonalds rundt neste hjørne. Ida ville ikke ha McDonalds. Vi kan gå på «Deli de Luca», foreslo hun, men jeg nølte et sekund for lenge, og Ida snudde seg oppgitt og sa «nei, da går vi på McDonalds, da», som om det var tidenes offer.

Eline prøvde å være positiv og rasjonell. Kroppen min var dø etter flere timer rundt et folkehav av nerder, og jeg var SULTEN. Det var et av de definerende øyeblikkene, hvor man skjønner at man står ved et av livets veivalg og kan bestemme hvilket menneske man skal bli kjent som.

Jeg valgte mørket.

«NEI, DETTE SURRET GIDDER JEG POKKER MEG IKKE» brølte jeg unødvendig høyt, og Eline så på meg vettskremt med store dådyrøyne. Ida gikk videre, og jeg trampet etter henne, med tanker om å klippe av den lange, fine hestehalen og bruke navlen hennes som ring rundt fingeren. Når jeg blir sint er jeg tidenes hykler, for jeg er av typen som gråter hver gang noen kjefter på meg og alltid hører det verste i tilbakemeldingene jeg får. I fjor fikk jeg tilsnakk fordi jeg sjonglerte med leverposteibokser på klassetur, og i etterkant slet jeg med å møte øynene til læreren min i flere måneder.

Vi krangler nærmest aldri i leiligheten, og vi hever aldri stemmene våre (med mindre noen vi heier på ryker ut i Idol eller Top Model). Så disse sekundene med spenning stakk dypt i den selvutkårede trivselsansvarlige i kollektivet (meg). Men så kom gjennombruddet.

Vi fikk alle øye på skiltet samtidig, og det var en brøkdel med tid som gikk før jeg trakk pusten dypt, snudde meg mot vennene mine med et vinnende smil og overga meg sjenerøst – og vakkert, mens regnet yrte rundt oss og dobbeldeckere cruiset forbi – «Subway?»

Etter en halv, kvalm sub med kjøttboller og hermetiske tomater var humøret betraktelig mye høyere hos alle tre, og vi måtte bare le av situasjonen og hvor latterlig sure vi var. Nærmere bestemt; jeg og Ida lo – Eline prøvde å overbevise oss om at hun også hadde vært sur som sulten.

Jeg tenker enda at jeg ofret meg stort ved å droppe McDonaldsmat for en lunka baguette. Spesielt med tanke på at vi fløy hjem så tidlig at restauranten på flyplassen bare serverte McBreakfast, og det er kjempeekkelt.

Dette er grunn #281 til at jeg er singel, og grunn #1982 til at jeg burde ha nummeret til en psykolog på hurtigtasten.

12656256_10207059724269791_1707891885_o

Lagre

Som endeløse dyp

Jeg har så ofte gode intensjoner. Jeg lover. Jeg går inn for noe med hele meg, med gigantiske håp og framtidsdrømmer – men så klarer jeg ikke å gjøre som jeg egentlig ville fra starten av.

Jeg sier til meg selv at «dette gjør du aldri igjen», men så kan det gå korte dager/timer før jeg tråkker skjevt og faller sammen. Ikke vil jeg ha hjelp til å komme meg opp igjen heller, jeg vil klare det selv.

Da jeg var liten pleide jeg å ha store pledd om nakken min, som gigantiske, majestetiske kapper. Jeg gikk rundt som tidenes majestet, og lekte at jeg var en prinsesse som grasiøst og beundringsverdig regjerte i landet. Etter en stund glemte jeg at jeg hadde på meg den tunge, betryggende tøybiten om skuldrene mine, og fortsatte mine viktige gjøremål – men med kappen om skuldrene.

Jeg tror nåden er den nye kappen min. Når jeg faller, og kaver i egen styrke for å komme meg opp på beina igjen, så glemmer jeg nåden som allerede har løftet meg og sier «prøv igjen. Nå klarer du det».

Skap i meg et rent hjerte, o Gud, forny en standhaftig ånd i meg. Det står det i salmene. Hillsong synger i en av mine yndlingssanger disse ordene; Heal my heart and make it clean, open up my eyes to the things unseen, show me how to love like you have loved me. Jeg ber disse ordene hver dag, og ber om at nåden skal dekke meg når jeg ikke klarer mer.

Og det gjør den. Gang på gang. Hver gang jeg kryper til korset, så er det bare kjærlighet som møter meg.

4a4ee53c8390d5992f44613eadcf286d

Klemmen din

Klemmen din pleide å være et andre hjem.
I den kunne jeg finne trøst, støtte, stolthet, verdi
og en hviskende tanke –
«jeg kjenner deg».

I klemmen din kronet jeg deg superhelt,
med rød kappe og magiske krefter. Jeg fortalte
deg hemmeligheter gjennom fingrene mine
på ryggen din
og brukte hjerterytmen din som pendelen for mitt humør.

Jeg kunne drømme og fantasere om fremtiden,
mens 1000 gode minner danset gjennom hukommelsen min.

Når du klemte meg før, gjenkjente jeg autoriteten din,
og så opp til hvor god du var. Parfymen din hjemsøkte
meg i flere uker, og jeg jaktet på lukten av vaskemiddelet du brukte.
I klemmen din fant jeg en større tro på at ting kom til å ordne seg.

Jeg klemte deg for første gang på to år i går, og alt jeg kjente
var jakkestoffet ditt mot kinnet mitt, og hender som en gang kjærtegnet ansiktet mitt
om midjen min.

Og det var egentlig bare en stor lettelse.

d0fc7b1c205c2716c598e33fe9442dcd

(Noe jeg skrev i februar og ikke har turt å publisere før nå. Edel Marie sa jeg burde gjøre det, så jeg gjorde det. Takk for meg).

Lagre

Førti

Fant disse spørsmålene på en av mine favorittfargeklatter (HER), og tenkte å trenge meg på med nytteløs info til dere.

  1. Tre ord om meg: Vimsete, helhjerta og elsket.
  2. Det første jeg gjør om morgenen: er å kikke på Eline med et blikk som kan drepe fordi hun vekker meg.
  3. Når jeg hører på radio blir jeg: misunnelig på de som får jobbe med å skravle hele dagen.
  4. Jeg gleder meg til: et nytt skoleår med nye utfordringer! #nerd
  5. Klesskapet mitt er fullt av: Elines festkjoler. Vi deler skap. Jeg har en kommodeskuff eller to, da, sprengfulle av svarte og hvite striper.
  6. Når jeg skal pynte meg: setter jeg på østrogenfremkallende musikk og øver meg på å twerke i speilet før eyelineren legges om lokket.
  7. Jeg har medlemsskap: i Menneskeverd, sjekk ut organisasjonen NÅ!
  8. En liten hemmelighet om meg: jeg har en karaoke-app på telefonen. Og jeg elsker den.
  9. Jeg føler meg best: når jeg får skikkelige bamseklemmer fra folk jeg ser opp til.
  10. I kaffebaren bestiller jeg: alltid lemonade eller iste. Kaffe er for voksne.
  11. I baren bestiller jeg: chilinøtter? Har aldri vært på en bar!
  12. I vennegjengen er jeg: hun som får kjeft av kompiser for å være alt for bekymra for dem.
  13. I familien er jeg: dramadronninga med spesialtalent som hoffnarr.11794060_10204465489586814_8895512702088238648_o
  14. Jeg kan ikke leve uten: Jesus, de jeg er mest glad i og ørepropper.
  15. Barn er: det beste jeg vet! Spesielt på brødskiva.
  16. Om natten: ligger jeg i koma og puster dødstungt.
  17. I vesken har jeg: mange brosjyrer. Tar alltid imot på gata, syns så synd på de som må stå og dele ut.
  18. Trening er: noe jeg burde prioritere mer.
  19. Politikk er: noe jeg iherdig prøver å forstå meg på, men ikke klarer helt å skjønne.
  20. Kjærlighet er: det fineste og vondeste. Klisjè, men sant.
  21. I høst skal jeg unne meg: flere kinobesøk enn i fjor.
  22. I nattbordsskuffen har jeg: ingenting. Sover to meter over bakken. Det er en kamp.
  23. På kjøkkenet er jeg: på jakt etter det med minst næringsinnhold og mest ost. Ingen skam.
  24. Jeg er dårligst på: å droppe overanalysering. Jeg blir sliten av meg selv til tider.
  25. Jeg er flinkest til: å overtale venner til å gjøre som jeg vil.
  26. Jeg elsker: å føle meg kreativ og inspirert, får så utrolig overskudd av det!
  27. Med livet ønsker jeg: å kunne være til inspirasjon for andre i hvordan jeg tror, prioriterer og lever. Jeg håper at jeg kan se tilbake på livet og se at jeg alltid stolte på Gud i alle situasjoner (nesten, hvertfall, tabber meg ut daglig på dette).
  28. Jeg beundrer: damer som tør å være seg selv med vilje. Deriblant Kristin, Marie og Lena Dunham.Lena-Loser-Sign
  29. Når jeg jobber: har jeg 1000 baller i luften samtidig. Fanger som regel alle!
  30. Min verste uvane: er at jeg kronisk biter negler. Er så stygt og ekkelt!
  31. Jeg brenner for: kirken, rettferdighet og underdogs.
  32. Jeg tror på: at noe godt må komme ut av alle situasjoner, uansett hvor lite det kan virke.
  33. Du visste kanskje ikke at jeg: pleide å snakke bokmål før jeg startet på skolen, ettersom foreldrene mine er fra østlandet begge to.
  34. På kvelden er jeg: melankolsk, pratsom og søvnig.
  35. Som venn er jeg: den man kommer til om man skal ha et ærlig svar, og hun som prøver å snu gråt til latter med litt panikk i stemmen.
  36. Når jeg har fri: ser jeg på Kardashians, leser jeg alt som leses kan og har maur i rompa.
  37. Det beste jeg vet: er sjokolade, latterkramper og skikkelige bamseklemmer. #14årmentalt
  38. Det er lov å lyve hvis: man syns det er greit å leve et liv i SYND. Neida, joda.
  39. Om fem år er jeg: forhåpentligvis smartere, med lengre hår og en bachelor i lomma (både grad og mann. Mest graden).
  40. Om ti år er jeg: gift, lykkelig, travel og velreist (med velstelte negler).11707682_967137130003117_1278678456799507509_oSvar på tre punkter i kommentarfeltet mitt, jeg er nysgjerrig!

Lunka er ikke innafor

RoaldDahl_01Som 8-åring var alt jeg ønsket å være popstjerne, så jeg øvde dag og natt og lagde egne koreografier som jeg fremførte selvsikkert for min bestevenninne. Da jeg var 12 år, så var alt jeg ønsket å være redaktør for eget magasin. Så jeg lagde mine egne aviser i Microsoft Publisher, og delte ut til familie og venner. Da jeg ble 14, så ville jeg bli ungdomspastor, så jeg kastet meg inn i alt menighet hadde å by på for å lære. Jeg ble 18 år, og interesserte meg så levende for fotografi at jeg alltid hadde et kamera om halsen, og knipset hverdagsøyeblikkene rundt meg med tanker om «det gylne snitt» og lyssetting som avtrekkeren på knappen.

Når jeg er med venner og bekjente, så er det ofte to typer mennesker jeg gjenkjenner (ikke at jeg båssetter, altså – jo, okei, kanskje litt). Det er de vennene som vet hva de brenner for, ikke nødvendigvis hva de vil bli, men hva de vil kjempe for. De jobber hardt og inderlig, og det er en ild i øynene deres hver gang de får prate om det de elsker. Det kan være misjon, eller video, eller rettferdighet – hva som helst! Jeg har en venn som engasjerer seg for politikk (nærmere bestemt KRF), og selv om jeg ikke kunne brydd meg mindre om manifester og vedtak, så blir jeg inspirert av å høre han prate om det – for hele han våkner liksom når han får prate om det han brenner for. Det er mange ungdommer som går 100% inn for det de elsker, og aller helst skulle jeg oppmuntret alle i samme stil som Elle Woods;

Skjermbilde 2015-07-31 kl. 10.11.52.pngMen så kjenner jeg også den strake motsetning til disse karakterene. Jeg har sett utallige mennesker som en gang brant for noe, kjempet for noe og var lidenskapelige, men så skjedde noe dumt, og de la fra seg sverdene. Kanskje de fikk for mange avvisninger, kanskje de måtte stå alene i kampen – og så orket de ikke mer. Jeg har sett alt for mange som tar på seg en maske av likegyldighet og sarkasme, fordi den er lettere å opprettholde enn å engasjere seg i noe. De later som om alt er greit, undergraver de som brenner for noe i all hemmelighet, og sitter i en dam av bitterhet som gir dem urinveisinfeksjoner og fotsopp.

Bitterhet er et av de ekleste ordene jeg vet om. Hva godt kommer det ut av å være bitter? Av å være likegyldig? Tenk så mange statsministere og gründere og gledesspredere som sitter gjemt bak iPhoner og ørepropper, fordi de ble avvist og motløse – blir ikke dere triste? Det er så mange som bytter ut lidenskapen med «men dette er et yrke med bedre lønn», og «men du har en liten stemme, og verden brøler allerede», og «det gikk ikke for henne, hvorfor skal det funke for deg?». Er vi blitt for redde til å hoppe ut i det ukjente?

Jeg vil si to ting.

1. Hvis du er en av dem som nå himler med øynene, fordi du kjente deg litt igjen i karakteristikken til de som har gitt opp – please; revurder. Du hadde gode intensjoner, du hadde en drøm! På Kremmerhuset selger de en plakat hvor det står «if your dreams doesn’t scare you, they aren’t big enough». Jeg er så enig! Finn noen å stå sammen med, og ha tro på deg selv, for din drøm har samme utgangspunkt som barndomsdrømmene til Martin Luther King, Elvis Presley og Jennifer Lawrence.

2. Om du møter noen som har en drøm, som brenner for noe, så vær så snill – ikke vær slem. De fortjener all heder og ære for at de prøver å gjøre noe stort, og hvem er du til å kritisere og slå ned på deres håp? Kan ikke vi lage en kultur som bygger opp andre med glede, en generasjon hvor det er trygt å dele av lidenskapen, hvor man finner støtte og respekt? Tenk så mye gøyere det hadde vært å treffe nye mennesker om alle fikk være levende i det de elsker å gjøre!

Det er vanskelig å støtte alle, men det å gi respekt burde være kjent folkeskikk. La oss vekke de som har latt seg sovne i latskap og skuffelse, for det er så utrolig mye godt i vente for de som våger å lete etter det.

Lagre

12 år og hjertebank

Da jeg var 12 år, var alle i 7. klasse på Fløgstad skule godt i gang med kyss, klapp og klem. Jeg, på den andre siden, var rasende misunnelig på alle jentene i klassen som fortalte om å holde hender og få søte valentinsgaver. Lite visste jeg om at mine bønner kom til å bli hørt relativt kjapt. For at dere skal leve dere mer inn i historien; slik så jeg ut som 12-åring;

10392169_102016753149821_4572365_n
I klassen hadde vi nemlig en gutt som fremdeles ikke holdt en av de andre jentene i hånden. Han var eksotisk, og mystisk, og kul, og jeg tenkte med meg selv «her, Cornelia. Her har du muligheten til å heve livskvaliteten din». Så med klær fra Sparkjøp og High School Musical penalhus gjorde jeg meg klar til å erobre hjertet til klassens kjekkas… Det beste med det hele? Han var fra Thailand, og kunne veldig lite norsk. Det var dømt til å bli et fabelaktig og episk forhold.

Drømmefyren bodde i mitt nabolag, så jeg og Stine (min beste venninne) pleide å avslutte skoledagen med å slå følge med ham til porten min, vinke hade og deretter fnise oss opp på jenterommet mitt hvor vi planla det lykkelige livet vi alle kom til å leve. Hun hadde allerede en kjæreste, og hennes råd som erfaren kjærlighetsseirer var dyrebare i mine øyne. Om min utkårede visste hva jeg tenkte på aner jeg fremdeles ikke. På kvelden brukte jeg data-tiden min på pappas kontor foran MSN, hvor jeg la små hint i statusen min og bønnfalte Gud om at han skulle logge på. Vi pratet over nettby, og det tok ikke lang tid før frøken Bregård innså at det var framtidshåp for forholdet.

Jeg husker at jeg en dag satt foran MSN, og hørte på soundtracket til «Lizzie McGuire the Movie». Det var mørkt ute, og jeg spilte spill på GoSupermodel, uvitende om at livet mitt skulle endres om korte sekunder. Da jeg returnerte til startskjermen på MSN, så jeg noe jeg nesten ikke kunne tro med egne øyne – for under navnet til jaktbyttet mitt stod det med store bokstaver;

CORNELIA

HÆ!? MEG?! MENTE HAN MEG?! YES!! Jeg spurte ydmykt og søtt på chaten om vi faktisk var kjærester, og han gav meg et enkelt «ja». Jeg elsket en mann som visste hva han ville og ikke var redd for å si det. Hustelefonen på pulten tastet fort inn mobilnummeret til min beste venninne, og hun lovte fortløpende at vi skulle bo i nabohus og få barn samtidig mens jeg jobbet som danselærer. Livet så lyst ut!

Det gikk ikke mange ukene før jeg skjønte at et forhold var vanskelig å opprettholde. Til jul fikk jeg et enkelt hjertesmykke, og jeg ble brått tomatfarget da jeg pakket opp presangen foran familien. Vi hadde ikke mye å prate om, men han nynnet jevnlig på «With You» (hiten til Chris Brown) mens vi gikk sammen, og jeg tok det som den største kjærlighetserklæringen jeg kunne få. Jeg lærte om kompromiss når jeg fant ut at han likte å spise ketchup på sjokoladekaken, og tenkte med meg selv «ja, ja, i det minste har jeg en kjæreste». Vi hadde aldri noen fysisk kontakt, og det passet meg greit fordi jeg mente han luktet litt rart.

Forholdet tok en brå slutt da vi var ferdige på barneskolen. «Jeg skal tilbake til Thailand og være en buddhistisk munk i noen måneder», forklarte han siste skoledag. «Hæ, er du buddhist?» spurte jeg, trakk på skuldrene, gav han en avskjedsklem (skandaløst), og takket farvel. Og det var slutten på det hele.

Så vidt jeg vet er han lykkelig gift nå, og lever det glade liv i hjemlandet sitt. Til alle friere; her ser dere standarden! Slik vinner man et Bregårdhjerte.

Lagre

«Det er ekkelt når så tjukke jenter går med shorts»

I løpet av den siste måneden har disse tre utsagnene blitt smelt i trynet mitt;

1. «Det er ekkelt når så tjukke jenter går med shorts». Det var en helt tilfeldig videregående-elev på trikken som sa dette. Første dagen jeg gikk med shorts i år. Godgutt.

2. «Ååå, Cornelia! Du hadde vært modellmateriale om du gikk ned noen kilo, liksom!» Dette kom fra en gammel klassevenninne, og jeg fikk lyst til å slå henne hardt i puppen da ordene ramlet ut av munnen hennes.

3. «Hvilke av disse kosttilskuddene passer deg best? Forbrenningstilskuddet, kanskje?» Sistnevnte kom fra en selger fra Vitamail, som i går viste meg at de ikke får opplæring i folkeskikk. Jeg stirret på han lenge, mens han fortsatt å snakke om hvordan piller endret livet hans. Så snudde jeg på hælen og gikk. Makan.

Hva i all verden er det med folk? Hvem er det som har lært dem at det er greit å si sånt? Kan jeg få snakke med den som er ansvarlig, og forklare hva som skjer i hodet til noen når slike ting blir sagt? Som om det ikke er nok jenter som gruer seg til bikinisesongen, og blir kvalme når halvnakne bilder hagler på sosiale medier?

Jeg er en rimelig selvsikker (ish) jente, som går i hva jeg vil og helst uten BH – men det burde ikke bety at folk kan si hva de vil. Jeg er ikke superflau over kroppen min, og jeg nekter å gi slipp på godteri og god mat for å gå ned i vekt. Betyr det at jeg er fritt vilt til objektifisering og nedlatelse? Ser noen en lubben jente som skjuler seg under flere lag klær, og ser miserabel ut, så tenker alle «stakkars liten; du er vakker akkurat som du er». Og det er hun så absolutt! Men med en gang en lubben jente går med shorts, eller legger ut et bikinibilde på sosiale medier som allerede drukner i lår og pupper, så blir hun «ekkel», og «for Guds skyld, kle på deg igjen, ingen vil se fleskekroppen din».

Her om dagen satt en kompis på sosiale medier, og lo av et bilde. På bildet var det en nydelig jente (med litt å ta i) som stod og smilte i shorts og magetopp. «Så kvalmt» lo han. «At du våger», tenkte jeg. Faktum er som følger; halvparten av Europas jenter er størrelse 40 og oppover. Kanskje ikke i Norge, men rimelig generelt rundt om i andre land. Likevel er 42 den største størrelsen man finner i de fleste klesbutikkene, med mindre man går i «plus size avdelingen». Er ikke det rart? Så lurer vi på hvorfor det er kroppspress rundt om i verden?

Det verste er at selv for meg, en helt ok sunn og oppegående jente, så svir disse kommentarene. Jeg tenker to ganger før jeg kjøper frossenpizza til middag. Jeg tenker at «men om jeg ikke spiser to knekkebrød nå, og heller går sulten i et par timer, så slipper jeg de kaloriene». Og om jeg tenker det, som har gått så mange runder med meg selv rundt vekt – hva tenker de 14 år gamle jentene som går gjennom de samme tingene som meg daglig?

Kyss den feite rævva mi (unnskyld språket), jeg går i hva jeg vil og nekter å skamme meg over det.

collage

Lagre

Shanti

Hun hadde store øyne og nysgjerrighet som sminke, da hun spurte hvordan min storebror var. Det virket bare unaturlig å påpeke at den ene broren jeg har ikke har kjøtt og blod som matcher mitt eget, så jeg stilte heller et spørsmål tilbake. «Hvordan er din? Og hva heter han?»

Øynene hennes strålte enda mer, og det ble vanskelig for Shanti på ti år å prate gjennom det brede smilet. «Alistair. Og han er den beste» forklarte hun, med en gebrokken dialekt og fingre som fiklet med data-tastaturet. «Hva gjør han til den beste storebroren som fins, da?» spurte jeg vennlig. Hun kikket på meg, brått sjenert og med tankehjul som surret i hodet. Smilet krympet til en liten rynke på det mørke kinnet hennes.

«Han er alltid snill, og finner på mange leker vi kan gjøre selv om han heller kunne vært med venner» fortalte den lille, kenyanske studenten. Jeg smilte bredt til henne, og hun fortsatte kjærlighetserklæringen. I bakgrunnen hørte jeg mine egne klassekamerater bli kjent med de andre barna, akkompagnert av latter og tastaturklikking fra de gamle datamaskinene i rommet. «Mamma er ikke så ofte hjemme, så han lager mat og finner på morsomme historier når jeg må legge meg», fortsatte Shanti.

Før jeg rakk å spørre hvor mammaen hennes var, fullførte hun begrunnelsen sin med en stemme fargelagt av henrykt fnising. «Han er helten min». Tårene i øyekroken min ble børstet bort mens vi gikk til neste klasserom – for tenk å være så oppriktig glad i noen som Shanti var i Alistair.

DSC00329

Jeg dro til Kenya med klassen i februar. Der fikk jeg treffe flere mennesker som hjemsøker tankene mine hver eneste dag – og Shanti er en av dem. Hun er ikke på bildet, der ser du bare en gjeng av klassekameratene hennes som var sjokkerte over metallrektangelet jeg holdt i hånden.

Er jeg… voksen, liksom?

FullSizeRender 3

FullSizeRender 4

«Hva søren skal du med en trillekoffert på Kiwi?!»
«Vi må jo bære maten hjem?»
«Men hvor mye skal du handle?!»
«Ikke jeg, Cornelia. Du. Du skal handle. Du har bare havsalt!»

Eline stod standhaftig i gangen med trillekofferten og en «can-do-attitude». Ida stod i døra med bilnøkkelen, klar for å slippe oss av langs veien. Jeg trakk på skuldrene, la bankkortet i lomma og trasket opp og ut. Så ble jeg voksen.

Ikke misforstå; jeg har handlet mat før. Problemet med meg er at jeg handler litt og litt, med fokus på hva jeg vil ha til middag der og da. Så har jeg mat i et par dager i fryseren, før jeg lever på potetsalat, knekkebrød og nåde til neste handletur. Flaut – men sant! Her deler jeg ærlig. Alle tenåringer som bor hjemme med foreldre som enda kjøper mat og lager middag – TELL VELSIGNELSER. Mathandel er gøy når det er overstått, men ikke når du står med en halvfull handlevogn og bruker 89 kroner av dyrbar lønn på en kilo ost.

Så Eline, eldre og erfaren, dro meg med. «Tenk langsiktig, Corny» sa hun, og lempet kjøttdeig i handlevognen sin. «Kan jeg kjøpe mango, liksom?» spurte jeg i retur, og med hennes bekreftende nikk slapp jeg to ned i en plastpose. Slik fortsatte vi gjennom hele Kiwi, mens trillekofferten stod ved kassen og ventet. «Lillesøster kommer om to uker – er det teit å kjøpe inn til Chili con Carne nå, da?» «Tror du jeg trenger et salathode? Eller har vi?» «Hvilken toro-miks er best, bali- eller thai kyllinggryte?» Flaks for meg så er bestevennen min tålmodig og hjelpsom. Selv når jeg prøvde å rettferdiggjøre en pakke med kjeks som lurte seg ned i vogna.

Så betalte jeg. Vi tippet på hvor mye totalen kom på; meg med et skyhøyt tall og Eline med et mer optimistisk et. Dessverre vant jeg. Vi trillet kofferten hjem, mens jeg re-evaluerte pengebruken min for resten av måneden og solen skinte noen siste stråler for dagen ned på Nordstrand.

FullSizeRender 5

FullSizeRender 6

Det er skikkelig gøy å være student i en storby. Å tenke over at jeg faktisk får bo i Tigerstaden med mine to beste venninner, og studere på tidenes beste bibelskole, trekker munnvikene mine opp til skyene. Men av og til er det litt vanskelig. Når man skal betale ned skolepenger, med kun havsalt og et par grønne epler hjemme. Eller når man er på vei hjem fra jobb i øsregn, og ingen kan komme med en reddende bil med varme seter og et avbrekk fra traskingen. Det er ikke alltid superspennende; å se lønnen renne ut i regninger, og å vaske sine egne klær.

Men det er utrolig befriende også. Å selv få kjenne på prioriteringen av tid. Å være vertinne i middagsselskap, spille brettspill på kvelden og lage lasagne halv ett om natten. Å kunne ringe hjem for å fortelle om hverdagen, starte på nytt og spise nugatti i hverdagene (men bare av og til, mamma, jeg lover).

Det er deilig å sitte i sofakroken, supplert av en skål med friske jordbær mellom to bestevenninner og Kardashian-familien på TV. Sladring, betroelser og latterkramper farger hverdagen mye mer enn tårer og irritasjon. Fyttigrisen, hvor heldig jeg er!

Så gled deg masse til student-tiden, unge gresshoppe. Bare ikke glem å kose deg som hjemmeboende drittunge også.

FullSizeRender 7

 

Lagre